Som dere sikkert har skjønt på fraværet av blogging, så har jeg født. Vannet gikk dagen etter jeg lastet opp sist svangerskapsoppdatering og jeg fødte en dag før termin. Jeg tenkte jeg skulle dele min fødselshistorie her på bloggen som en måte å runde av hele svangerskapsbloggingen på. Dette er min historie, min opplevelse og min fødsel. Alle er forksjellige og opplever sin fødsel forskjellig. Fra vannet gikk og til jeg fødte tok det 36 timer...

Det hele startet tirsdag 14.05.2013, to dager før termin. Jeg våknet 05.30 om morgenen, noe som ikke var uvanlig. Jeg følte meg helt normal og stod opp for å tisse, jeg kom ikke lenger enn uti gangen før jeg kjente det rant masse varmt vann ned mellom beina mine og dannet en dam på gulvet. Jeg skjønte med en gang at det var vannavgang, og kjente det begynte å krible i magen. Jeg hentet frem mobilen min og gikk og satte meg på do ettersom fostervannet bare fortsatte og renne. Jeg ringte først samboer som hadde reist på jobb 30 minutter tidligere, så ringte jeg min søster, mamma og så ringte jeg fødeavdelingen. Jeg måtte beskrive fargen på fostervannet som var klar med litt hvitt grums, helt normalt. Selv om jeg ikke hadde rier enda ble jeg bedt om å komme inn for en sjekk klokken ni, de ringte opp igjen og endret dette til at jeg kunne komme så snart jeg var klar. Jeg gikk i dusjen, satte på meg ei bleie ( som jeg hadde kjøpt på forhånd, det var det smarteste kjøpet jeg har gjort på lenge for hele denne dagen lakk jeg fostervann i store mendger som et bind ikke hadde klart å holde på ). Jeg kledde på meg også kom samboer hjem, jeg ordnet siste rest og sjekket at jeg hadde alt jeg trengte med meg. Vi ringte søsteren til Cato som er naboen vår, hun kom over og fikk nøkkel slik at hun kunne lufte hunden om vi ble borte hele dagen.

07.30 satte vi oss i bilen og reiste til Kongsvinger sykehus som bare ligger ca 15 minutter unna, jeg hadde fremdeles ikke spesielt vondt, bare litt murringer så jeg regnet med at vi fikk reise hjem igjen  og vente hjemme. Da fostervannet går ligger babyen ubeskyttet og det er en viss sjangse for infeksjon, har ikke fødselen satt i gang innen 24 timer etter vannavgang, så blir du satt i gang. Da vi kom på sykehuset ble jeg satt på CTG registrering, babyen hadde det fint og jeg hadde uregelmessige, svake rier. Fremdeles ikke vondt. Jeg hukser ikke alle detaljer men vi bestemte oss for å reise hjem igjen og vente istedet for å være på sykehuset.  Jeg kunne komme tilbake når jeg ville men ikke senere enn klokken 09.00 dagen etter om fødselen fremdeles ikke hadde satt i gang. Vi dro hjem, utover dagen fortsatte fostervannet og renne og jeg kjente stadig mer ubehag og vondere murringer/ smerter. Jeg hadde mye rier, men disse varierte i styrke og kom uregelmessig. Utover kvelden ble det vondere og vondere, jeg klarte ikke slappe av eller sove, riene var nå så ubehagelige at jeg lå på sofaen og vrei meg. Vi bestemte oss for og reise på fødeavdelingen da jeg ikke følte meg komfortabel hjemme lenger. Da vi kom på sykehuset sånn i åtte tiden på kvelden, tok de CTG registrering igjen, babyen hadde det bra og jeg hadde uregelmessige rier. De målte også tempen min, jeg hadde feber. De er som sagt redde for infeksjon så de la inn en veneflon i hånden min og ga meg antibiotika vær fjerde time frem til ungen var ute. Vi fikk et rom og vær vår seng, jeg fikk en sobril, paralgin forte og paracet. Dette hjalp ikke på annet enn at jeg ble sløv og søvnig. Denne natten sov jeg ikke i det hele tatt pga. smertene, riene kom uregelmessig og gjorde stadig vondere. Morgenen etter ble jeg satt på nok en CTG registrering. Jeg fikk akupunktur og mer paralgin forte som smertelindring, i tilegg fikk jeg varmeflasker i korsryggen og på magen noe jeg hadde god effekt av. Jeg klarte endelig og slappe av litt, enda jeg hadde veldig vondt. Nå var det 24 timer siden vannet gikk, jordmor mente fremdeles av fødselen ikke var i gang og jeg begynte og tvile veldig på meg selv.. "Skal det gjøre så vondt også har jeg ikke åpning en gang?", "Er jeg så pinglete?". Jeg må innrømme at jeg på dette punktet mistet litt motet og ble ganske fortvilet, de hadde jo ikke en gang sjekket om jeg hadde åpning ( pga. av infeksjonsfaren ). Jeg vet at riene var uregelmessige men jeg hadde store smerter. Det kom en lege som ville sjekke meg og takk gud for det, jeg hadde jo nesten 5cm åpning og var i fødsel! Hah! Nå fikk jeg nytt mot og jordmor beskrev meg som et nytt menneske, alle disse timene med smerter hadde alikevel ikke vært forgjeves.

Klokken var ca 09.30 da jeg ble overført til fødestua, nå kriblet det veldig i magen, masse sommerfugler! Jeg følte meg lettere til sinns og klarte og kontrollere riene bedre ved kontrollert pusting, jeg smilte og lo mellom riene selv om det var uutholdelig vondt. Ettersom jeg fremdeles ikke hadde tette nok rier og ettersom ting gikk så sakte ble jeg satt på drypp for å få fortgang på riene. De kom tettere og kraftigere, og jeg lo ikke så mye lenger. Hehe. Ettersom jeg ble satt på drypp måtte de ha god kontroll på babyen, de satte derfor en elektrode på hodet hennes, samt at jeg måtte ha på CTG båndene. Denne elektroden var veldig ubehagelig der den hang ut av meg og rørte seg vær gang hun vrei på hodet, ekkelt. Det som hjalp meg gjennom smertene på dette tidspunktet var akupunktur og varmeflasker som Cato satt og holdt i korsryggen min. I tilegg satt jeg på en balanseball som jeg syntes var det mest behagelige. Jeg satt slik et par timer, jordmor sa jeg var flink og pustet godt. Hun ville nå sjekke om det var mer åpning, det var det ikke! Jeg var fremdeles bare 5 cm, de økte dryppet og tilbød meg lystgass. Det skulle jeg aldri sagt ja til, dette ble et vendepunkt i fødselen. Lystgassen gjorde at jeg mistet totalt kontrollen, jeg klarte ikke lenger å puste meg igjennom riene slik jeg tidligere hadde gjort og kjente at jeg fikk mer eller mindre panikk. Man blir veldig svimmel og "rusa" av lystgass, men den har ingen effekt på smertene. Jeg slang den i veggen:P

Nå tilbød jordmor meg epidural som jeg i utgangspunktet ikke hadde lyst på, men jeg hadde så panikk at jeg sa ja. Det angret jeg ikke på. Legen kom med en gang, var veldig vennlig og tålmodig og sa at jeg skulle si ifra når jeg hadde ri. Epiduralen var smertefri og var satt  på 2-3 rier. Vet at mange synes denne er vond/ ekkel å sette men dette gjorde meg ingenting. Den hadde full effekt etter ca 10 minutter og jeg klarte endelig og slappe av igjen. Det epiduralen gjør er å fjerne smertene du har ved rier, men du kjenner fremdeles hodet som vrir seg nedover i fødselskanalen, noe jeg syntes var noe av det vondeste ved hele greia. En annen ting ved epidural er at du kjenner trykketrang mye fortere ettersom du ikke lenger kjenner riene. Jeg fikk tidlig trykketrang, etter en time med epidural var jeg 9cm og fikk beskjed om at jeg fikk gjøre det jeg følte for, altså om jeg ville presse så kunne jeg det. Jeg klarte faktisk ikke annet enn å presse, så da gjorde jeg det. Pressrier er noe av de sterkeste kreftene jeg noen gang har kjent, det er helt utrolig. Det jeg ikke var klar over her var at jordmor slo av epiduralen, jeg er veldig glad for at hun ikke fortalte meg det der og da. Man presser nemlig bedre og mer effektivt uten epidural. Jeg hadde altså bare epiduralen i ca en time. Denne siste etappen var den mest slitsomme og smertefulle i hele fødselen etter min mening, nå fikk jo jeg tidlig pressetrang og presset i over to timer. Jeg klarte ikke å ligge å presse, jeg stod på gulvet bøyd over senga og presset. Det eneste Cato kune gjøre på dette tidspunktet var å komme med kalde kluter til panna mi og blåse kald luft på ryggen min. Man blir utrolig svett og utmattet av pressrier. Jordmor sjekket hele tiden hvor langt ned hodet kom for vært press, hun sa jeg var flink og at jeg hadde fremgang for vær rie. Hodet kom sakte men sikkert lenger ned. Jeg fikk beskjed om at når hodet var på vei ut måtte jeg opp i senga. Jeg gjorde hele tiden som jordmor sa, presset når jeg hadde ri og pustet godt i mellom. Da jeg kom opp i sengen stod jeg på kne og lente meg over sengeryggen, dette var for meg den mest komfortable måten å føde på, skjønner ikke hvordan folk klarer å trykke liggende på rygg. Nå gjorde det uutholdelig vondt, hodet var på vei ut og det brant og sprengte helt enormt mye. På dette tidspunktet kom det inn en barnepleier med ei lita seng og utstyr til babyen og jeg skjønte at det nærmet seg. Dette ga ny energi! Jeg presset hardt og lenge og kjente hodet "spratt" ut, jeg viste at om en rie eller to så var hun ute. Jeg klemte en gang til og kjente at jordmoren begynte og hale og dra i barnet, jeg hørte at hun nevnte noe om at skulderen satt fast og at barnepleieren sa hun skulle tilkalle legen.. "Ikke faen" tenkte jeg og klemte til alt jeg kunne en siste gang og ut kom ungen. 15.05.2013 klokken 17.17 kom lille, vakre Mathea til verden. For en enorm lettelse som skyldte over meg, smertene var borte og jeg kunne puste normalt. Jeg kjente det lå en varm, våt liten bylt bak meg mellom beina mine og spenningen var enorm over hvordan hun så ut. Cato fortalte meg at hun var nydelig og velskapt, så hørte jeg henne gråte. Jeg fikk beskjed om å lene meg bakover, også førte de det lille vidunderet opp mellom beina mine og jeg kunne bare sitte og studere den lille, vakre skapningen som lå foran meg. Hun var helt perfekt. Cato klippet navlestrengen og jeg kunne legge meg på rygg og få barnet opp på brystet. Hun begynte å lete etter puppen med en gang. Jeg fødte deretter morkaken, den var i perfekt tilstand. Dette var ikke vondt, bare litt ubehagelig. Så sjekket jordmor meg for eventuelle rifter/ revner. Jeg hadde ingen, hun trengte kun og sy to "pyntesting" på ei lita rifte. Hun sa det var fordi jeg var så flink til å følge hennes instrukser undervies. Dette kjente jeg ikke og var ikke noe jeg brydde meg om. Mathea fikk ligge hos meg i 2-3 timer før de tok henne med for å veie og måle henne. Disse timene gikk sykt fort, men er veldig viktig for at barnet skal knytte seg til mor før hun blir tatt med vekk. Cato ble med for å veie og måle og jeg gikk i dusjen. 

Lille Mathea veide 3705gr og var 50cm lang, hodeomkrets var 34cm. Helt perfekt. Rund og go lita jente. Alt i alt en fantastisk opplevelse, esktremt vondt og slitsomt men jeg hadde gjort det igjen i morgen uten å nøle. Og ja jeg vil ha flere barn, så fort som mulig, haha. Jordmor og samboer var en fantastisk støtte under fødselen og var begge kjempe gode på å støtte meg, høre på meg og oppmuntre underveis. Stor takk til Jordmor Lin Eliassen som gjorde fødselen til en fin opplevelse for meg og min samboer, og til jordmor Wibeke Arnesen for kjempe god oppfølging under hele svangerskapet. Jeg ser tilbake på min fødsel som en god opplevelse, men neste gang ønsker jeg selvfølgelig at det hele starter av seg selv uten medisinsk hjelp. Jeg fødte på onsdag kveld og dro hjem igjen lørdag ettermiddag.

Barseltiden: Det har i dag gått en uke siden jeg fødte, jeg kjenner meg egentlig akkurat som før graviditeten, noe jeg var veldig overrasket over. Ja det var litt ubehag nedentil de to første dagene etter fødsel, kjente meg veldig støl og øm på en måte men hadde ikke smerter. Ettersom jeg ikke revnet osv. så har jeg ikke hatt problemer med å gå på do eller dusje eller noen ting, kjenner meg som sagt akkurat som før, noe jeg er veldig glad for. Jeg har tatt en titt og jeg ser heller ingen forskjell, de to stingene aner jeg ikke hvor er for de klarer jeg ikke finne. De løser seg opp selv. Ammingen går fint, det var ekstremt vondt og sårt de første dagene men har normalisert seg sånn nogenlunde nå. Jeg har enorme mengder melk, og føler at 70% av tiden min går med til amming, stell av bryster og skifting fordi det renner morsmelk hele tiden. Jenta mi er en storspiser og jeg elsker å amme, da har vi kosestund og jeg ser at lille jente mi koser seg og blir mett. En fin liten pause i hverdagen :) Jeg hadde gledet meg masse til å kunne sove på magen igjen, det er umulig med melkespreng.

Når det kommer til sykehusbaggen så fikk jeg brukt for alt jeg hadde pakket ned bortsett fra dorullen og ammeinnleggene ettersom melkeproduksjonen ikke begynte for fult før jeg kom hjem. Jeg manglet ingenting, det eneste er at det var sykt varmt de dagene jeg var på sykehuset og skulle ønske jeg hadde tatt med shorts og ikke bare varme joggebukser.  Ammetåka har lagt seg og jeg merker at jeg bruker utrolig lang tid på å utføre den minste lille oppgave, tror til og med Cato er påvirket for han er rimelig susete om dagen selv. Han har to uker hjemme med oss før han må ut i jobb igjen, jeg har permisjon frem til Mars og da er det pappa sin tur i 12 uker. Jeg har en snill baby som bare spiser og sover, søvn er egentlig ikke så veldig stort problem. Man blir alikvel sliten, og som dere sikkert skjønner er ikke blogging noe jeg prioriterer eller har energi til om dagen. Jeg trives veldig godt som mamma og jeg storkoser meg.

Er hun ikke verdens nydeligste? Lille jenta mi<3 Hun er forresten oppkalt etter min tip- oldemor.

Håper du satte pris på fødselshistorien min :)